St. Olav menighets segl

St Olav katolske Domsogn, Trondheim

Norsk
English
Polski
13.12.2018

En verdig avskjed med en høyt elsket prest og venn

Prester og medbrødre fra fjern og nær møtte onsdag 12. desember frem for å feire pontifikal requiemmesse for p. Olav Müller som døde 6. november i år. Mange venner blant lekfolket var også til stede, og etter messen ble menighetslokalet fylt til randen av alle som ville delta i minnesamværet. Det ble en feiring i p. Olav sin ånd, med alvor og skjemt i skjønn forening!


Foto Jan Erik Kofoed

Vi gjengir biskop Bernt Eidsvigs preken i sin helhet:

Pater Olav Müller ss.cc

Pater Olav Müller ble født i Trondhjem – som byen ennå het – den 18. april 1924, og døde samme sted den 6. november 2018. 

Det kunne være fristende å si at St. Olav menighet er hans livsverk. Dette ville han nok ha protestert kraftig imot, men jeg tror ingen har samarbeidet tettere med den Hellige Ånd om denne menighet enn nettopp ham. P. Olav var sogneprest her i årene 1965-67 og 1968-87, sammenlagt en gammeldags myndighetsalder – og var så tilbake igjen som pensjonist. Jeg tør ikke fastslå noe sånt som at denne menighet var hans store kjærlighet; han så nok Kirken i større format enn som så – men det var her kjærligheten fant flest konkrete uttrykk. Deres sorg over å ha mistet en hyrde og venn, er påtagelig. 

I de mange minneord som er blitt p. Olav til del, fremheves hans energi, hans maskuline vesen, hans trofasthet, hans kunnskaper og meget annet. Tillat meg å legge til et par av mine egne minner.

Jeg møtte ham for første gang i 1977 mens jeg forberedte meg til konversjon. Her fikk jeg hans helhjertede støtte, men også et par formaninger med på veien: Den katolske kirke i Norge var liten og trang og merkverdig sammensatt, og det var lettere å få øye på dens sorger enn dens skatter – så let efter skattene! Han var opplagt en av dem, men det våget jeg ikke å si til ham før denne høst. 

P. Olav var lojal mot sine biskoper, høflig og diplomatisk, også når hans lydighet ble satt på alvorlig prøve. Man måtte, vel, med noen unntagelser, lokke kritiske observasjoner ut av ham. Dette ble entydig biskopenes tap, for det var lite i Kirkens liv han ikke fikk med seg. For ham dreide det seg ikke om manglende mot eller fravær av kritisk begavelse, men om respekt. Biskopene er apostlenes efterfølgere, og skulle derfor adlydes og følges, på respektfull avstand. 

Jeg har hatt stor glede av å lese et intervju med den unge pater Olav Müller, offentliggjort i Arbeider-Avisa den 9. januar 1960. Her blir han utfordret på kloster- og prestelivets formentlige vanskeligheter, og svarene er preget av en betydelig indre frihet. Vi møter en prest som vet hva han gjør – og hvorfor. Han ser fattigdomsløftet som en positiv befrielse fra materielle bekymringer – noe han holdt fast ved til det siste. Han idealiserer ikke kyskhetsløftet, men ser det som en veldig styrke. Vi kan i stedet gå inn for å være fedre i åndelig forstand for våre menighetsbarn. – Dette ble en overskrift over hans liv, helt til de aller siste dagene passet han på – og ble passet på – av mange av sine «åndelige» barn. 

Som så mange av oss innså han at lydighetsløftet er det vanskeligste å holde, men lydigheten har sine begrensninger: En befaling som strir mot vår samvittighet, skal vi ikke følge. Lydigheten var til tider en tung byrde for p. Olav, men han bar den trofast inntil den siste dag. 

Intervjuet er forøvrig en samtale mellom en journalist som ser katolisismen som et fremmedelement i norsk kultur og p. Olav som har det klart for seg at det ikke ville være noen norsk kultur – som vi kjenner den – uten den katolske tradisjon. Han bærer sine store teologiske, filosofiske og historiske kunnskaper lett, og journalisten er tydeligvis ikke vant til prester som kan svare klart og reflektert på kompliserte spørsmål. 

Hvor mange gymnasiaster, studenter og andre intellektuelt nysgjerrige som i årenes løp oppsøkte ham, har vi naturligvis intet tall på. Men, de var mange. Han sa de vesentligste ting på en måte de aldri hadde hørt før, og det han sa var tuftet på overbevisningens sterke fundament. Jeg tror Gudmund Hernes og Ola Moe både har loddet dypt og taler for mange. Avslutningen på deres nekrolog berører meg: Dessverre mistet vil vel kontakten etterhvert, men ... den mannen lever på mange måter fremdeles i oss – og det til tross for at vi aldri har vært katolikker. 

På et vis har vi nå alle mistet kontakten, men vi forblir der hvor han forlot oss: I den kirke og tro han tjente. Vi ber for hans sjels gjenløsning, og håper å se ham igjen for Guds åsyn. 

Amen.

 

 

 


St. Olav katolske menighet
Schirmers gate 1
7012 TRONDHEIM

Telefon: 73 80 87 50
Epost: trondheim [krøll] katolsk.no

Kontonummer: 4200.59.64088
Nye St. Olav kirke: 4200.36.09736

Menighetens facebookside

Sognepresten:

Egil.Mogstad [krøll] katolsk.no
73 80 87 51 (Kontor direkte)
995 65 587 (Mobil)

Henvendelser om nettsiden:

web [krøll] trondheim.katolsk.no