Foredraget til Ole Martin Stamnestrø: Det andre Vatikankonsil og Liturgien, et sammendrag

I sitt foredrag stiller Stamnestrø spørsmålet "Er vi lydige nok mot konsilet?" Han tar oss med inn i liturgiens historiske bevegelse før Det andre vatikankonsil og beskriver hvordan dokumentet "Konstitusjonen om Liturgien" ble til før og under konsilet. Han nevner noen av Konstitusjonens hovedtemaer og diskuterer mottakelsen av Konstitusjonen i tiden etter konsilet.

Tittelen på foredraget er:

Om Kirkens bønn
Konstitusjonen om Liturgien
 

Foredraget begynner med en definisjon av hva som er liturgi og hva som konstituerer «offisiell liturgi», dvs. at noe er utgitt med pavelig autoritet. Messeboken vår er, som eksempel, godkjent av Gudstjenestekongregasjonen og har dens «recognitio» og er således en offisiell liturgisk bok. Videre trekker han opp noen historiske linjer, for så å diskutere to hovedtemaer fra konstitusjonen og deres mottakelse. Hovedtemaene han behandler er spørsmålene om latin vs folkespråk og aktiv deltakelse i liturgien.

Stamnestrø sier at det er en myte at konsilet avskaffet latinen. Kapittel 1, Artikkel 36, paragraf 1 fastslår at «Bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus.» Samtidig blir det anbefalt i paragraf 2 at folkespråkene blir gitt mer plass, «…særlig  i lesningene og i formaningene, i enkelte bønner og sanger», og det presiseres i paragraf 3 at det tilkommer den lokale («territoriale») kirkelige myndighet «å treffe bestemmelser angående den eventuelle bruk av morsmålet», og at  bestemmelsene skal «godkjennes av den Apostoliske Stol». I Kapittel 2, som omhandler «eukaristiens mysterium» blir det videre utdypet hvordan morsmålet kan tas i bruk, men det blir presisert i Artikkel 53 at de troende skal være «… i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste ledd som tilkommer dem», dvs. menighetens deler av Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei.

Når det gjelder Aktiv deltakelse i liturgien, vil Stamnestrø først fjerne den misforståelsen at middelalderens troende ikke deltok aktivt i liturgien. «Hjertet kan forstå og delta umiddelbart i liturgiske sammenhenger der hjernen henger noe efter», sier han. Likevel er det et ønske fra konsilet at ikke bare hjertet, men hjernen, tungen og hele kroppen skal delta. Menigheten skal ikke være taus, men delta på en reell og levende måte med «akklamasjoner og svar, synge med i antifoner, Davidssalmer og andre salmer, så vel som å ta del gjennom handlinger, gester og kroppsstilling.»

Til sist stiller Stamnestrø spørsmålet om vi er lydige nok mot konsilet. Gjør vi den innsatsen som skal til for å lære oss å synge messens ordinarium på latin? Pave Benedikt stiller også dette spørsmålet når han i sin preken ved innledningen til Troens år insisterer på at vi må finne tilbake til konsilets «autentiske ånd» og forstå liturgien i en ramme av «harmoniserende kontinuitet». I sin konklusjon presiserer Stamnestrø at liturgiens lov ikke er «stedegengjøring, men en forberedelse på den himmelske liturgi.» Å delta i liturgien er en deltakelse i påskens mysterium, den skuer ikke innover, «men tar oss med ut av oss selv og løfter oss som fellesskap inn i Treenighetens indre liv.» Kirkens liturgi, sier Stamnestrø, «er både en forsmak på Himmelen og også den veien som leder oss dit.»