La oss starte i 1967. Du er nettopp ferdig med examen artium og drar til Paris for å være au pair hos dominikanerne i Le Saulchoir. Hva bragte deg dit?

Planen var ikke å dra til et kloster. Jeg var fullt bestemt på å studere kunsthistorie. Jeg gikk på språkskole, Alliance française, og kom etter hvert i gang med studiene. Sommeren før hadde jeg guidet på fransk i Nidarosdomen, og fått noen adresser jeg kunne oppsøke når jeg kom til Paris. Blant disse vare en eldre, hyggelig, kvinnelig professor ved Sorbonne. Hun satte meg i kontakt med studentpresten ved medisinsk fakultet. Jeg møtte ofte studentpresten for prat og en kopp te, og en dag sa han til meg: «Er det egentlig dette du vil?», han hadde vel følt et eller annet. Jeg var i full gang med studiene i kunsthistorie og vel etablert i hybel ved Bastille, Jeg svarte at jeg gjerne skulle vært iun monastère. Da lo han hjertelig, og svarte «jeg tror un couvent passer bedre for deg». Han hadde noen venner ved studieklosteret til dominikanerne sør for Paris. Så ringte han dit og ordnet det hele.
Det som er så underlig, er at da jeg var hjemom for et par dager siden, fant jeg igjen den siden han hadde revet ut av almanakken sin, og der han hadde skrevet ned detaljene om hvordan jeg skulle komme meg til dominikanerne. Denne lappen forandret livet mitt. Nå har jeg fått rammet den inn og hengt den på veggen. Men tilbake til Le Saulchoir. Det var et fantastisk møte med klosteret, liturgi og kirken. Det var en fryd for meg som kom fra latin-gresk-linje på gymnaset. De første ukene satt jeg mellom tidebønnene og leste og forberedte meg til neste tidebønn. Det var fint.

Du var au pair hos dominikanerne, hva vil det si?

Jeg betalte litt for å bo der og hadde noen plikter. Blant annet trillet jeg en av de gamle patrene i parken etter middagen hver dag. Det var jo helt fantastisk. Ellers kan det å være au pair i et fransk kloster sammenlignes med det å være voluntør andre steder.

Men så ble det teologi?

Ja, fra nyttår 1968 begynte jeg på embetsstudiet i teologi ved Universitetet i Oslo. Jeg har ofte fått spørsmål om hvorfor jeg ikke konverterte allerede da. Men da, på slutten av seksti-tallet, var det for en ung nordmann å bli katolikk, nesten det samme som for en jøde å bli kristen.

Hvordan reagerte familien?

For min gamle far var dette et slag i ansiktet. Han var i to perioder bystyrerepresentant for NKP og aktiv i den kommunistiske motstandsbevegelsen under siste krig. Hans bror Egil ble skutt på Kristiansten i mai 1943. Som første barn født etter krigen ble jeg oppkalt etter han.

Din vei til katolisismen. Startet den hos dominikanerne i Paris?

Nei, her må jeg tilstå noe. Som gymnasiast skulle jeg skrive særoppgave i historie, og av alle ting ville jeg skrive om den spanske inkvisisjonen. Min onkel Olaf fortalte da at han hadde en gammel klassekamerat som var katolsk prest. Han måtte jeg snakke med. Presten viste seg å være p. Olav Müller. Gjennom p. Olav fikk jeg også kontakt med biskop Johannes Rüth. Han var i lengre perioder ved vatikankonsiliet, og jeg fikk låne kontoret hans i bispegården. Der satt jeg og leste «von Pastor: Kirchengeschichte» og annen katolsk litteratur.

Apropos p. Olav. Jeg var i en periode med i ungdomsarbeidet i metodistkirken. Som avdelingsleder for Kristent fellesskap inviterte jeg p. Olav til å snakke i adventstiden. Det ble litt bruduljer, men gikk for så vidt greit. Det var visstnok første gang p. Olav talte i en protestantisk kirke i Trondheim, midt på sekstitallet.

Ditt kall var å bli prest. Kan du fortelle litt om studietiden i Oslo?

Vi var flere som var i opposisjon til deler av det som foregikk på teologisk fakultet, og mange spurte hvorfor vi ikke var på Menighetsfakultet i stedet. Men dette syntes vi igjen ble for trangt. Blant dem jeg studerte sammen med kan nevnes Kjell Arild Pollestad og Bernt Eidsvig. Ofte var jeg i Paris i stedet for på lesesalen i Oslo. Mens pensumlistene for de fleste var preget av tysk litteratur, var mine dominert av fransk. Under praktikum bodde jeg hos dominikanerne i Oslo. Mange av mine åndelige veiledere var katolikker, av disse kan nevnes Per Bjørn Halvorsen (1939-2007) og Arne Fjeld.

                Like fullt ville du bli prest i den lutherske norske kirke?

Ja. Jeg har nok aldri vært lutheraner, men jeg så Den norske kirke som en fortsettelse av (den gamle) kirken i Norge. Allerede ett år før jeg var ferdig med praktikum hadde jeg fått en stilling som hjelpeprest ved Nidarosdomen. Der tiltrådde jeg i 1974. Og ikke for å skryte, men jeg må få bemerke at jeg klarte å sette spor etter meg de to årene jeg var der. Jeg fikk startet midnattsgudstjeneste til jul og påske, våkenatt til Olsok og tidebønner. Sammen med Karl Gervin, som også hadde studert ide-historie, reviderte vi guide-opplegget. Jeg fikk også innført de røde kappene som bæres av guider og andre med publikumskontakt.

Med slike resultater var det jo synd du ga deg allerede etter to år?

Avgjørelsen gikk på to plan. Det ene gikk på det pastorale. Hvis jeg skulle forlate Den norske kirke, måtte jeg gjøre det nå. Jeg ble mer og mer involvert i menigheten gjennom barnedåp, konfirmasjon vielser og begravelser. Det var smertelig å bryte selv etter bare to år. Det andre gikk på motsetningen mellom mitt ståsted og Den norske kirke (Dnk). Jeg møtte ikke så mye motstand i arbeidet mitt med å få skikk på liturgi og ritualer, men mer likegyldighet. Vennskapelig sagt om Dnk, så er den ikke aktivt i mot noe, den er tvert om veldig forståelsesfull overfor alt. Du gjør hva du vil, men du føler ikke en gang at du roper i skogen, men inni ei stor dundyne. Ingen hører noe som helst. Rollen som prest føltes mest som seremonimester. Noen har sagt at lutherdommen er et kritisk korrektiv til den katolske kirke. Men når den skal prøve å leve på egen hånd er det nesten som den løser seg opp.

Den tiden du var hjelpeprest, prøvde du faktisk å reformere Dnk tilbake til det opprinnelige, katolske?

Ja, man må kunne si det. Akkurat slik som anglikanerne prøver, eller anglo-catholics, som noen velger å si. Jeg prøvde på det samme, helt inn i røkelsen. Det var stor toleranse for de ytre tingene, men når man nærmet seg teologi var det farlig. Det gjaldt blant annet forholdet til helgener. Men noe fikk vi gjort. Sommerens feiring av hellig Olav og st. Jakob var noe vi hadde innført. Vi fikk også ryddet Maria-kapellet i nordre tverrskip der vi leste tidebønner, - laudes og vesper hver dag.

Men så var du endelig klar for det store spranget, til å bli katolikk?

Jeg sa opp stillingen min, måtte vikariere et par måneder, men dro så til Oslo. Da gikk det fort. 2. september 1976 møtte jeg opp på Uranienborg prestekontor og meldte meg ut av Dnk. Jeg tenkte å si til kontoristen at du glemte å spørre etter yrke, men lot det være. Jeg var vel den første lutherske prest etter Knud Krogh-Tonning i det 20. århundre som konvertere til katolisismen. De andre kom senere. Jeg ble opptatt i den katolske kirke 4. september i kapellet til Katarinahjemmet på Majorstua, av p. Hallvard Rieber-Mohn. Jeg mottok førstekommunion i høymessen dagen etter, som også er min dåpsdag, i St. Dominikus.

Ikke nok med det, du hadde også fått et kall om å bli ordensbror?

Ja, jeg dro til Frankrike og inn i novisiatet hos dominikanerne. Dette gikk fort, men det hele var nok godt modnet. Jeg spurte brødrene om jeg ikke skulle ha noe undervisning? Da lo de godt! Jeg var hos dominikanerne i fire år, to år i Strasbourg og to år i Paris, og avla de timelige løfter. Men forholdene hadde endret seg siden jeg var i Frankrike i tenårene. Bruduljene i 1968 hadde også påvirket kirken, og verst rammet var nok dominikanerne. Det første jeg var med på etter å ha kommet til klosteret i Strasbourg var å rydde etter bryllupet til en av brødrene. Bryllupsfesten hadde de hatt i klosteret! Etter Strasbourg endte jeg opp i et gammelt kloster i Paris. Der var brødrene så gamle at etter kl 21 var det helt dødt. Jeg måtte finne på noe, så jeg har vært på alle kinoene på Champs-Élysées!

Men hva førte deg tilbake til Trondheim?

Jeg fikk en alvorlig infeksjonssykdom. Gikk på penicillin-sprøyter. To måneder av senhøsten 1979 er visket ut av livet mitt. Jeg dro tilbake til Trondheim for å tenke meg om, før jeg skulle avlegge de evige løfter. Rektor Baustad ved Trondheim katedralskole var venn av min far. Han fikk nyss i at sønnen var kommet hjem, og Baustad trengte sterkt en vikarlærer. Dermed satt jeg plutselig og underviste i mitt gamle klasserom på «Katta», en merkelig følelse må jeg si. De første årene satt jeg med hånda klar på kofferten, rede til å dra tilbake. Men så tok det ene det andre. Mens jeg arbeidet som lærer tok jeg eksamen i fransk og pedagogisk seminar, og dermed kunne jeg få fast ansettelse. Siden ble det 32 år ved Katedralskolen. Om min vei dit, liker jeg å låne mottoet til Inderøy kommune i Nord-Trøndelag: «Den gylne omvei». Det er litt rart å tenke på at jeg har sittet på restene av Norges eldste lærerstilling, det teologiske lektorat ved Trondheim katedralskole. Det er også noe å ta med seg videre i prestegjerningen i den katolske kirke. Mine forgjengere var faktisk medlem av domkapitlet.

Tretti år i videregående skole er imponerende. Hva er drivkraften bak det å holde på så lenge med å undervise i klassiske fag som latin, historie, fransk og religion, fag som av mange ungdommer oppfattes som dønn kjedelige?

Det er så spennende! Å jobbe i videregående skole er som å sitte på en lyttepost mot fremtiden. Vi kan merke at nå har det kommet en ny generasjon. Bare for å nevne en kanskje latterlig detalj: Plutselig har elevene begynt å sitte i grupper på asfalten i skolegården. Det hadde elever aldri gjort før. Ting forandres ytre sett, men enda mer inni hodene. Jeg har nok en trang til å formidle, og jeg foretrekker talerstolen fremfor skrivebordet.

Det er kanskje derfor du også liker å drive med katekese, både konfirmantundervisning og troskurs for voksne?

Jeg må si det sånn: Jeg føler meg litt klosset og utenfor når det gjelder konfirmanter. De er akkurat alderen før jeg er vant med. De har andre reaksjonsmønstre. Det er snodig, det virker som noe ikke er helt på plass oppe i hodene. Når de begynner på videregående, så er de virkelig i den siste avgjørende fasen før voksen. Men femtenåringer er rare. Jeg er egentlig glad for at andre har tatt over den jobben nå. Men eldre ungdom og voksne liker jeg godt å undervise.

Du har også undervist ved det som før het Trøndelag musikkonservatorium, nå en del av NTNU?

Ja, der var jeg i 18 år og underviste i liturgikk. Dette er todelt: liturgi-historie og prinsipiell liturgikk, -tankene bak og oppbyggingen av liturgien. Dette likte jeg godt. Jeg har hatt flere av landets organister og kantorer som studenter, mange fine folk.

28. juli 2012, i Stiklestad kirke, mottok du ordinasjonskandidaturet fra biskop Eidsvig. På dagen ett år etterpå ble du samme sted vigslet til diakon. I januar 2014 er planen at du skal bli ordinert til prest, denne gang i Den katolske kirke. Like fullt kan vi ikke legge skjul på at du med god samvittighet kunne ha pensjonert deg og velfortjent nytt ditt otium. Det å være prest i Den katolske kirke er ikke noen ni til fire jobb. Egil, hvor får du kreftene fra?

Jeg brenner for kirken i Trondheim! Jeg vil på slutten av mitt liv være med på å bringe Den katolske kirke i Trondheim videre. Det gjelder ikke minst ny St. Olav domkirke. Jeg kunne grått blod, for det er egentlig tjue år for sent. Nå burde vi ha kunnet lagt dette med ny kirke bak oss og tenkt skole i stedet. Trondheim er viktig med Nidarosdomen og sete for Den norske kirkes preses. Den katolske kirke må være én med sine over hundre nasjonaliteter, og alle må trekke sammen. Jeg håper på å bidra til et norsk nav i denne prosessen, og bidra til å gi Den katolske kirke en norsk forankring. Jeg har slettes ikke noe behov for å pensjonere meg! Hvis jeg ikke hadde satset på å bli prest, ville jeg nok fortsatt som lektor til jeg ble sytti.

Kan vi håpe på at det er i Trondheim vi får glede av all denne energien din?

Ikke tro at jeg er supermann, og ikke vent det urimelige av meg. Jeg håper først og fremst å være en messeprest som sørger for de daglige rutiner, ja være en forankring. Jeg regner med å få være i Trondheim. Biskopen sa dette to ganger i talen sin da jeg ble beskikket til akolytt. Det er litt spesielt med meg. Jeg har en relativt høy alder, min egen pensjon og leilighet. Sånn sett er jeg en gratis prest for kirken. Men det er også viktig å bli tatt i mot av menigheten. Slik sett var applausen i Stiklestad kirke hjertevarmende. Jeg føler jeg ble ønsket velkommen. Jeg ble også straks satt i arbeid. Helgen etter vigslingen hadde jeg tre prekener: Lørdagsmesse, fromesse og høymesse.

Er det noe spesielt du vil fremheve fra diakonvigslingen.

Helgen-litaniet. Denne gangen var det spesielt viktig at alle var med. Jeg vil spesielt nevne de fire siste. For dette var hellige martyrer i forhold til religiøs og politisk fanatisme. Først var det de 19 prestene fra Gorkum i Nederland, likvidert av fanatikere i 1572. Deretter de 16 karmelittsøstrene fra Compiègne som ble ført til giljotinen under den franske revolusjon i 1794, noe som også er tema i Francis Poulencs opera Karmelittsøstrene. Så var Edith Stein med, jøde som ble katolikk og karmelittsøster. Hun døde i gasskammeret i Auschwitz. Til sist var det Maximilian Kolbe, fransiskaner som fikk en grusom død i Auschwitz. Men det var også en morsom ting med helgen-litaniet. Etter Dominikus og Katarina av Siena hadde jeg ikke Thomas Aquinas, men legbroren Martin de Porres. Hans attributt er en sopelime fordi han jobbet praktisk i det stille.

Betød det noe spesielt at diakonvigslingen skjedde nettopp på Stiklestad?

Å ja. Jeg jobber mye med Hellig Olav. Jeg er opptatt av at han skal bli tredimensjonal for oss. Han er et levende menneske av kjøtt og blod. Men det også litt romantisk, trønderes forhold til Stiklestad og Olsok. Endelig setter finværet inn, kornåkrene bølger gult i Innherred og på vei hjem blir vi innhyllet i en mørk, fløyelsblå nattehimmel. En fransk venn som var med og så Spelet om Heilag Olav, spurte en gang: «Hva er det de sier nå?» Det var nettopp da en stemme roper «sjå, kongen kjæm», og det går en frysning gjennom ryggen til hele forsamlingen.

En annen trøndersk helgen er Hellige Eystein, byggherren til Nidarosdomen, har du et forhold til han?

Eystein er faktisk mitt fermingsnavn. Det er litt morsomt, for da jeg var hos dominikanerne i Strasbourg lurte de på om jeg virkelig het Hegel Einstein? Jeg har et sterkt forhold til Hellige Eystein, og selvsagt Nidarosdomen. Jeg vil si til alle: «Gå ikke forbi Nidarosdomen, men gjennom den». For som jeg sier til mine lutherske venner, deriblant biskop Tor Singsaas, «dere eier ikke Nidarosdomen, dere forvalter den». Dette er biskop Singsaas skjønt enig i. Katolikkene må få tilgang til sine hellige steder, deriblant Stiklestad og Nidarosdomen. Dette fungerte godt under Olsok. Jeg er usigelig takknemlig for at jeg fikk ta i mot diakonvigslingen på Stiklestad. På forhånd sa jeg at de måtte ikke bare spørre lokal prest og menighet, men også biskop Singsaas i Nidaros. Han skrev et nydelig brev tilbake.

Nå er du altså diakon, men hva er egentlig oppgavene til en diakon sammenlignet med en prest?

En diakon gjør alt det en prest gjør, bortsett fra messe og skriftemål. En av de første oppgavene blir faktisk barnedåp. Jeg skal døpe gutten til to medlemmer i St. Olav kirkekor. Dette gleder jeg meg veldig til! Jeg kan vie ektepar, jeg kan forrette begravelse, jeg kan preke og drive med katekese. Nå har vi fått noen permanente diakoner, også i kirken i Norge. Det er nedsatt en egen kommisjon for å utrede diakonatet, og gi utfordring til gifte menn om å ta oppdrag og avlaste prestene. Diakonene er knyttet direkte til biskopen, og derfor var det bare de tre biskopene, ikke prestene som la hånda på hodet mitt under vigslingen. Diakonatet varer livet ut. Slik sett er alle prester og biskoper, inklusive paven, diakoner. Diakon betyr tjener, og det er tjenere vi skal være, slik pave Frans har understreket veldig sterkt.

Skal du nå tilbake til Paris for mer studier?

Jeg har litt igjen når det gjelder prestevigsling, jeg må ta et kurs og avlegge en såkalt skriftemålseksamen, men det er ikke avgjort om jeg skal ta dette i Paris eller her til lands. Ellers har jeg en stor bunke pastoral litteratur jeg skal gå igjennom, og arbeidet mitt som diakon er allerede i full gang. Uansett kommer jeg til å ta regelmessige reiser til Frankrike for å holde kontakten ved like. Før diakonvigslingen var jeg på retrett hos benediktinere i Normandie. Det var fem fine dager der jeg levde med i alle sju tidebønner og messen. Jeg er veldig glad for disse dagene. Min åndelige veileder påla meg å lese på nytt Apostlenes gjerninger, og jeg har hatt åndelige og praktiske samtaler med brødrene der. Det har vært fantastisk! Det klosteret har jeg nå et spesielt forhold til. Det er ikke nødvendig å dra til et nytt sted hver gang man er på retrett. Det er like viktig å komme til et sted man kjenner. Jeg kommer nok ikke til å slutte med å dra til Frankrike.

Du har vært aktiv i kirkekoret i St. Olav menighet, Trondheim. Hvordan ser du på bruk av sang i liturgien?

Det er veldig viktig. Når en synger ordene går det inn på en helt annen måte. Jeg tror sangen virker begge veier, både når vi synger selv, og når vi hører. Kirkekoret er en viktig del av menigheten og bidrar til å gjøre den sentrale høymessen til hele menighetens viktigste samling.

Så langt har vi holdt oss til ditt katolske liv, men har du noen fritidsinteresser, utover det å være katolikk, som du vil dele med oss?

Jeg er veldig glad i opera, og det er ikke uten grunn at jeg var med og nystartet opera-virksomheten i Trondheim. Jeg er også gammel beundrer av Led Zeppelin. Jeg har alt de har utgitt på vinyl, med «Whole Lotta Love» og det hele. Ellers er jeg svak for litografier og trykk. Jeg har en samling med det som fins av Olavs-kirker i London, York og en del annet.

Nå får ikke prester og diakoner velge seg et motto eller valgspråk, men hvis dette var mulig, hva ville du valgt?

Pang, rett ut her? Dom Albert påla meg å formulere et forbønnsemne som handlet om meg. Det er et uttrykk hentet fra en David-salme. Jeg har det fra domprost Johan Rian, som jeg var svært glad i. Uttrykket sitter fortsatt i meg:

«Herre vis meg din vei. La meg vandre i din sannhet», (Sal 25,4-5).