Katolsk Forum med biskop Bernt Eidsvig

En forventningsfull forsamling på rundt tredve personer lyttet til biskopens foredrag om Kirken i spenningen mellom fortid og fremtid på Palmesøndag etter messen. Her følger et sammendrag av noen sentrale punkt.

Sammendrag av biskop Bernt Eidsvigs foredrag i Katolsk Forum 24.03.13:

Biskopen tok utgangspunkt i tanken at for å forstå våre forhold som de er blitt må vi forstå fortiden. Han advarte mot en idealisering av fortiden, troen på at alt var bedre før i tiden. Mange store teologer har ment at kristendommen var renere, klarere og riktigere i nytestamentlig tid enn den er i dag. Forenklet sagt var dette også reformasjonsfedrenes visjon. I prinsippet er ingen bestemt tid i historien renere eller bedre enn en annen.

Krtistus er levende, også i dag. Vi søker ikke hans historiske samtid, vi søker hans nærvær i den verden vi lever i. Vi er de viktige for Kristus, ingen andre kan forkynne en fremtid med ham. Hva denne fremtiden vil bringe vet vi ikke. Vi kan bare leve i balansen mellom fortiden og fremtiden, i vår tid. Med Gud's hjelp kan vi gjøre vår tid til et oppbyggelig kapitel, for vi tror på en nådig Gud.

Biskopens tilbakeblikk starter med reformasjonen. Uten den Lutherske reformasjonen ville Norge sett helt anderledes ut. Konsekvensene av Luthers utvikling og det romerske mottrekk ble et nytt kirkesamfunn som lå under fyrsters og kongers autoritet. Kristenheten blir oppdelt i konfesjoner. Også Den katolske kirke ble oppfattet som en konfesjon, til tross for iherdige protester.

I Norge ble Luthersk kristendom innført i 1537. Norske kristne tapte de to kraftige bærebjelkene i Den katolske kirke, som foruten den gudommelige består av den universelle og den lokale. I århundrer hadde Den katolske kirke i Norge funnet norske uttrykk for det universelle. Ved reformasjonen forsvant både det universelle og det lokale. Den danske kongen, representert av embedsmenn, tok over etter en norsk geistlighet og dansk ble innført som liturgi- og prekenspråk. Folkefromheten, som ofte var basert på et inderlig forhold til Jomfru Maria og Hellig Olav, ble ødelagt da det ble forbudt å søke deres forbønn. Olav den Helliges land ble stående uten Olav den Hellige.

Reformasjonen i Norge var en langsom prosess, men etterhvert seiret det lutherske tankegods i nordmenns hjerter. Mens Den katolske kirke sterkt betoner fellesskapet, at vi er sammen på vei mot Guds rike, er den lutherske blitt kalt en "pesonlighetsreligion". Luthers personlighet og hans begrep om frihet styrte i sterk grad kirkens utvikling i Norge. Læren og prinsippene ble grunnleggende for det å leve et kristent liv.

Det viktigste spørsmålet Den katolske kirke spør er "Hva vil Gud?" - og så forsøker den å leve etter de svar den mener Gud gir. Læren kan tolkes som utdatert og usympatisk, og blir også ofte tolket slik, særlig av media. Men Den katolske kirke søker ikke individuelle svar, den søker felles svar. Samtidig skiller Den katolske kirke mellom lære og sjelesorg, mellom prinsipper og det enkelte menneskets liv. Her står vi mentalt langt fra den nordiske individualismen og den lutherske personlighetsreligionen. Der den lutherske kirken har endret seg raskt,  både innenfra og etter ytre politisk press, holder Den katolske kirke fast ved de svar den mener Gud gir.

En ny fordragelighet mellom Den norske og Den katolske kirke er merkbar fra krigen av. Etter kampen mot en felles fiende ble det vi hadde felles viktigere for våkne kristne enn det som skilte dem. Det annet Vatikankonsil ga oss en ny innsikt i Kirkens vesen, og mange protestanter opplevde at Den katolske kirke ikke var den de hadde blitt oppdratt til å frykte.

Kirken i dag skal være tilstede med den katolske lære i hele dens fylde og praksis - så vidt det er mulig. Kirken overbeviser der det er mulig å overbevise, gjennom et velsignelsesrikt nærvær. Den kan tilby noe verdifult: En fullstendig og ikke selektiv liturgi. Den kan tale med én tunge uten å være ensrettet. Den er ikke fullkommen, men den kan gi noe objektivt å forholde seg til i en delvis kaotisk, subjektiv tilværelse. Kirken forkynner at Gud er subjekt for vår tro. Gudstroen er ikke avhengig av hva vi til enhver tid føler, vi fremsier en felles tro, vitende om at troen begynner med Gud, med at han tror på oss.

 Vi befinner oss, som alle troende til enhver tid, i skjæringspunktet mellom fortid og fremtid. Vi vet hva vi vil gi videre: Vår tro. Ganske enkelt. Vi deler fremtiden med Gud med våre venner i Den norske kirke og andre kirkesamfunn. Hva kan vi si til dem? Vi kan gjøre pave Johannes XXIIIs ord til våre: Når vi har fjernet alt det som fra menneskers side stiller seg hindrende i veien for de kristnes gjenforening, vil vi vise Kirken i all dens skjønnhet og si til våre adskilte medkristne: Se brødre (og søstre), dette er Kristi kirke. Vi har gjort vårt beste for å være tro mot den. Kom - her er en vei hvor vi kan møtes, en vei tilbake.