Skrinet vil inneholde medaljonger med relikvier fra helgenene <link http: www.katolsk.no biografier historisk perpetua external-link-new-window external link in new>St. Felicitas/St. Perpetua, <link http: www.katolsk.no biografier historisk dominikus external-link-new-window external link in new>St. Dominikus/<link http: www.katolsk.no biografier historisk taquinas external-link-new-window external link in new>St. Thomas Aquinas (disse parvis) og vår egen venerabilis (første "trinn" mot saligkåring) <link http: www.katolsk.no biografier historisk schilling external-link-new-window external link in new>Karl Schilling. I tillegg kommer Olavsrelikvien fra dagens alter. 

Dette skrinet vil det siste døgnet frem til vigslingen bli stående oppe på et smykket bord i sakristiet.

Ordet relikvie kommer fra latin reliquiae (=rester) og er bokstavelig talt «rester» av helgener. Tradisjonelt snakker man om tre typer relikvier:

1) en helgens legeme eller deler av det, for eksempel et ben eller en finger, 

2) klær en helgen har båret i sin levetid, vedkommendes likklede eller gjenstander helgenen har brukt, eller

3) alt som har berørt en relikvie av første klasse.

Paulinus av Nola (354-431) skriver at det å ære helgenene og be om deres forbønn ikke har noen ting med hedningenes aktelse for flere ulike guder å gjøre. Nådens kilde i alle helgener er én eneste. Den ene Kristus er nærværende i hver helgen. Samme ånd virker i alle dem som er født i Kristus, og på samme måte virker den samme nåde i alle helgener». Omtrent samtidig skriver Hieronymus (ca 342-420) at venerasjonen av relikviene retter seg mot Kristus: «Vi ærer martyrenes relikvier for å tilbe Ham som de er martyrer for. Vi ærer tjenerne, for den ære som vi viser dem, flyter over på deres Herre».

Det å ære relikvier (eller helgener eller ikoner) kalles gjerne «venerasjon» (latin veneror = høyakte, vise ærefrykt eller ærbødighet). Denne venerasjonen har ingenting med tilbedelse å gjøre, for tilbedelse er forbeholdt Gud. Og relikviene i seg selv æres bare på grunn av den relasjon de har til hellige personer (cultus relativus personæ). Det dreier seg altså om den respekt vi skylder de hellige som ved sine liv og ved sine kropper tjente Gud, var Den Hellige Ånds templer eller verktøy og som har tatt del i den herliggjorte Jesu Kristi oppstandelse.

(Kilde: www.katolsk.no/tro/tema/helgener/artikler/relikvier_peo hvor du også kan lese mer om relikvier i katolsk sammenheng.)