Som vi alle vet forbereder denne tiden oss til å delta i feiringen av påske. Vi vet også at denne forberedelsestiden er rettet mot oss selv og er til for at vi kan komme nærmere Gud. Hver og en av oss trenger omvendelse. Den er nødvendig for at vi kan, gjennom å leve på en bedre måte, hjelpe og støtte andres omvendelse. Dette er nødvendig for å gi retning til våre familier, våre ekteskap og forholdet til våre barn.

Omvendelsen som vi er kallet til er ikke gjort på et øyeblikk. Det er en lang prosess, den som fører til en autentisk mottakelse av Kristus som Herre og verdens frelser i våre hjerter og våre liv. På denne vei kommer vi til en endring i  tankegang og handlemåte. På denne vei innser vi at en sterk og sann tro ikke kan bygges i våre liv uten at sakramentene er tilstede. Særlig botens og nattverdens sakrament. Det gleder meg at vi har en stor gruppe barn og ungdom som forbereder seg til førstekommunion og konfirmasjon. Det gleder meg å se dem vokse i troen og at vi har en dedikert gruppe dyktige kateketer. Men for at dette arbeid skal kunne bære frukt trengs det at  foreldre har omsorg for troens vitnesbyrd  (troens liv i hverdagen – bønn, religiøs praksis – deltakelse i søndagens eukaristi, skriftemål minst en gang i året). 

Prester og kateketer kan hjelpe til, men hovedansvaret for en oppdragelse i troen for de unge i vår menighet ligger hos foreldrene. Det er dere som er fundamentet for troens overføring og utvikling.

Det er foreldrene, de første oppdragere, som er ansvarlige for å svare på troens nåde, den som er en gave fra Gud og takket være hvilken hvert barn kalles Guds barn i den hellige dåp. 

Kjære venner, la oss vende om, la oss fornye i oss dåpens nåde og gjøre vår tro levende. La oss vende om gjennom almisser, bønn og faste. Disse barmhjertighetens handlinger gjør oss var på at mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Denne tid skal minne oss om at Gud lever i blant oss! Ikke der ute et sted, langt borte, men konkret her i Norge, i mitt hjerte og at det er verdt å omgås Ham. Omvendelse fører til den oppdagelsen at man ikke makter å frelse en selv. At jeg ikke kan overvinne mine svakheter alene. Dette kan virke som et pessimistisk perspektiv, men denne innsikt bringer et gledesbudskap: Gud frelser meg i min svakhet, Gud løfter meg opp når jeg faller og tilbyr meg frelsens nåde. 

Det er sikkert det forfatteren av Visdommens bok fikk åpenbart da han skrev «Herre, du forbarmer deg over all skapningen, og vemmes ikke ved noe av det du har skapt. Du bærer over med menneskenes synder når de gjør bot, og skåner dem, for du er Herren, vår Gud» 

Denne innsikt fører oss, lik tusenvis før oss, til å på nytt tenne ilden i våre sakramentale liv, til å åpne døren inn til våre hjerter og til våre familier for Kristus. Det er nettopp i eukaristien at kilden og fylden til vårt kristne liv ligger. I botens og forsoningens sakrament at vi mottar fra vår barmhjertige Fader den saliggjørende nåde som vi mister i synden, og i fermingens sakrament finner vi de nådegaver som gjøre oss i stand til å leve i og forsvare vår tro. 

Kjære brødre og søstre, hver og en av oss trenger omvendelsen. Du og jeg trenger den. For å leve et åndelig liv  trenger vi sakramentene, både du og jeg. Vi søker alle å være lykkelige, både du og jeg. La oss derfor støtte hverandre på vår vandring  mot hellighet. La oss be for hverandre, la oss huske de  fattige og trengende og styrke vår ånd gjennom forsakelse. 

Herre, med hellig faste begynner vi den åndelige kamp som forbereder oss til påskehøytiden. La oss finne styrke og hjelp i forsakelsen når vi kjemper mot mørkets makter. Amen. 

Måtte Gud styrke oss med sin velsignelse. 

Deres sogneprest og generalvikar

Dom Albert  Maczka Can. Reg.