En "vanlig" søndag i St. Olav menighet - et mangfold av messer

Vi har satt «vanlig» i hermetegn, for ingen søndag er egentlig «vanlig», selv om det formelt heter «søndag i det alminnelige kirkeåret». Denne søndagen var den 26. i det alminnelige kirkeåret, og i år falt den på den 29. september, som er søndagen etter minnedagen (28. september) for den store og første filippinske helgen og martyr Lorenzo Ruiz og hans femten følgesvenner. Derfor feiret vi også hans minnedag denne søndagen i St. Olav menighet.

Tekst og foto: Hæge Hestnes

Vanligvis er det faktisk seks messer på en «vanlig» søndag. Den første «søndagsmessen» er helgaftensmessen som feires kl. 18.30 lørdag kveld. Her leses søndagens tekster for første gang. På selve søndags-dagen feires fem messer, og den første er fromessen som starter kl. 9 og blir feiret på norsk.

På denne søndagen var det ca. 70 mennesker til stede i fromessen. Aldersfordelingen er stor, fra små barn og noen ungdommer til flertallet som er voksne og godt voksne. Men selv denne norske fromessen reflekterer det at vi er en verdenskirke. Her er mennesker fra alle verdens hjørner, forskjellig hudfarge, øyenfarge og hårfarge, mange forskjellige språk kan høres, og norsk blir talt med mange forskjellige aksenter. Alle er vi forent i Kristus på en kjølig september søndagsmorgen i Trondheim.  Så ringer den lille bjellen som annonserer at messen starter, og prest og altertjenere kommer ut fra sakristiet i prosesjon. Tre flinke altergutter sørget for at alt var der det skulle være og til riktig tid. Det er en litt søvnig stemning i fromessen.  Mange gjesper, noen av ungene sutrer litt, kirkerommet er kaldt. Messen feires uten musikk, men noen av messeleddene blir sunget og vi avslutter i en samstemt Salve Regina. Vår kjære sogneprest, dom Albert, veksler noen ord med andre polakker i menigheten før han skynder seg hjem til en varm kopp kaffe før neste messe som begynner kl. 11.

11-messen er menighetens høymesse. Her stiller kantor Ulf med sitt kor på ca. 8 medlemmer. Det er fint å komme litt tidlig til denne messen, da kan man meditere litt mens man hører på korets øvelse og slik få en innføring i melodiene til søndagens Davidssalmer. På denne søndagen var kirken stappfull med nærmere 250 mennesker til stede, mange måtte stå bak i kirken.  Siden fysikkens lover betyr at hver av oss utgjør en liten varmeovn får kirkerommet snart en behagelig temperatur. Så ringer den lille bjellen igjen og prest og altertjenere kommer inn i prosesjon, denne gangen gjennom hoveddøren. Foran bæres prosesjonskorset, deretter følger røkelseskaret, elegant svunget på vei opp midtgangen, de fem altertjenerne, både gutter og jenter, vår diakon Egil Mogstad og sist vår sogneprest dom Albert. Orgelet stemmer i introitussalmen og menigheten synger med i omkvedet.

Denne messen blir feiret delvis på latin, men Davidssalmene, preken og Fadervår går på norsk. Latin er kirkens fellesspråk, og det er fint å høre dette universalspråket klinge i vår sammensatte menighet så langt mot nord. I alt er det over ett hundre nasjonaliteter i vår menighet, og jeg tar ikke mye feil hvis jeg gjetter at godt over halvparten var representert på denne «vanlige» søndagen. Filippinere var selvfølgelig spesielt til stede fordi vi feiret St. Lorenzo Ruiz, men det var også mange andre nasjonaliteter, fra Asia, Afrika og Europa. Orgelet og koret leder oss i messeleddene som synges, og menigheten synger flott, med sterke og klare stemmer, og våre filippinske venner synger hyldnings-sanger til St. Lorenzo. Det er en varm, samstemt atmosfære under messen.

Under søndagens høymesse er det tilbud om søndagsskole for barna. Før tekstlesningene starter blir de som vil, invitert ut til et møterom bak kirken der de leker seg gjennom tekstens budskap mens de voksne lytter til tekstene og prekenen. På denne søndagen er det diakonen som preker for oss, - som han for øvrig også gjorde i fromessen. Barna kommer tilbake etter forbønnene og er til stede under eukaristien. Når messen er over inviteres menigheten til kirkekaffe i forsamlingslokalet. Denne dagen har filippinerne ansvar, og de stiller med en hel festmiddag til ære for St. Lorenzo Ruiz. Maten smaker fortreffelig. 

Vanligvis følger neste messe kl. 14, den rullerer enten på spansk, vietnamesisk eller litauisk, men dette er en av de søndagene der ingen av disse tre er tilbudt, derfor er det pause fram til kl. 16 og den polske messen.

Polakkene begynner å ankomme i tretiden, da mange gjerne vil skrifte før messen. Når messen begynner er kirkerommet nesten fullt, nærmere to hundre mennesker har benket seg. Mindre enn ti prosent er kvinner og barn, resten er mannfolk i sin beste alder, kraftige karer som er med på å bygge dagens Norge. Det er en imponerende forsamling, og minner mest om rugby-spillere, så kraftige er de. De starter med en felles bønn for å avslutte skriftemålet og be om forsoning. Presten, p. Peter (eller Piotr), kneler for alteret, og hele forsamlingen faller på kne og svarer unisont.  Redaksjonens polskkunnskaper er totalt fraværende, men inntrykket det gir er imponerende. Så begynner messen, og til tross for manglende språk er det aldri vanskelig å vite hva som foregår i en katolsk messe. Mange av oss har sikkert erfart messer i fremmede land og opplevet det fine med at messens gang er den samme uansett språk. Det er dog annerledes å oppleve dette i vår egen kirke. Vi er mer internasjonale enn vi egentlig erkjenner. Messeleddene blir sunget på tradisjonelle polsk-liturgiske melodier, og de har sin egen organist, eget kor og en utrolig vakker kvinnestemme som leder sangen. Mellom de faste leddene synges sanger med moderne melodier. Menigheten kan til tider minne om et russisk mannskor. Bassene er dominerende, og de får hele bygningen til å vibrere. 

Vi kommer ut fra den polske messen og har forstått kun fire ord: halleluja, Jesus Kristus og amen, men likevel vil jeg oppfordre alle i menigheten til å gå i den polske messen i hvert fall én gang. Dette er en del av vår menighet mange av oss knapt vet at eksisterer.

Det samme kan sikkert sies om messen kl. 18. Denne messen er på engelsk, det er rundt 150 til stede denne kvelden, og her møter vi en helt annerledes menighet. De aller fleste er unge, jeg vil gjette at gjennomsnittsalderen ligger under 25 år. Svært mange er studenter ved NTNU som er her i noen år, og rundt halvparten er av asiatisk herkomst, blandet med afrikanere, amerikanere og europeere. Igjen er det p. Peter som forretter, assistert av en altertjener. Musikken består av elektronisk orgel, gitar og trommer, spilt av en gruppe studenter på første benk. De har også en tekniker med seg, for mellom Josef og Maria er det spent opp en stor skjerm der alle tekster og svar blir vist slik at menigheten kan delta. Selv om alle forstår og kan snakke engelsk, har bare et mindretall engelsk som morsmål, og tekstene som brukes er ofte moderne alternativer med svingende melodier. Litt av en kontrast til høymessens gregorianikk og den polske messens slavisk-inspirerte sang. Men messen er messen uansett hvilken innpakning den blir gitt, og her vil alle både kunne følge med og delta. 

Klokken er 19.15 den 29. september og mørket faller over Trondheim. Vi tar farvel med Maria og Olav på hver side av alteret i det vi forlater kirken, utkjørt og lykkelig. Fire messer på en dag er en åndelig maraton. Jeg kan bare si, ve dere! - som ikke har hørt polakkene synge vår Guds pris, ve dere! - som aldri har svunget dere sammen med byens internasjonale studenter, ve dere! – som aldri har opplevd fromessens kjølige start på dagen, og ve dere! – dersom dere aldri har vært til stede på høymessen. Uansett hvilken messe du vanligvis går i, unn deg den gleden det er å oppleve mangfoldet i vår menighet.